Første latinamerikanske kunstneren
Det er en historisk hendelse at Adrián Villar Rojas er den første latinamerikanske kunstneren som får en soloutstilling i det nye Nasjonalmuseet, sier utstillingens kurator, Ingvild Krogvig, til Radio Latin-Amerika. Hun legger til at dette bare er starten, ettersom museet allerede 19. juni neste år vil åpne en stor utstilling med den meksikanske kunstneren Frida Kahlo, noe som gjør at det kommende året vil bære sterkt preg av Latin-Amerika.
At han for halvannet år siden takket ja til å samarbeide med Nasjonalmuseet, er både en ære og en glede.
Argentinsk landbruksindustri
Utstillingen består av tre kolossale skulpturer som er de største som noen gang har blitt vist inne på Nasjonalmuseet. I svarene til Radio Latin-Amerika legger museet særlig vekt på hvordan skulpturene er sterkt knyttet til kunstnerens hjemby, Rosario i Argentina. Denne byen er et knutepunkt for en av verdens største landbrukseksportøkonomier.
Når maskinene fra denne store industrien blir utslitt, havner de på gjenvinningsstasjoner og skraphauger. Nettopp fra disse stedene har Villar Rojas og hans medarbeidere samlet inn maskindeler og brukt dem til å bygge skulpturene i utstillingen.
Kunst skapt i digitale verdener
Verkene i «The End of Imagination» utforsker hva som vil stå igjen på jorden etter at menneskeheten er borte. Kunstneren jobber med lange tidsperspektiver og spør hvordan kunst kan se ut når ingen enkeltstående intelligens står som opphavsperson, men former i stedet oppstår som resultat av krefter i en simulert verden.
I 2020 laget Villar Rojas et digitalt system som heter Time Engine. Dette systemet bruker spillteknologi og kunstig intelligens til å bygge kunstige verdener. Inne i spillet lar kunstneren millioner av år gå forbi, med klimaendringer, konflikter og kamp om ressurser. Disse kreftene former objektene i den digitale verdenen.
Jeg modellerer verdener, og disse verdenene modellerer 'skulpturer' for meg.
Forklarer Adrián Villar Rojas i pressemeldingen fra museet.
De digitale formene overføres deretter til fysiske skulpturer i et verksted. Der utviklet teamet konstruksjonsteknikker som gjør at de enorme verkene tåler tyngdekraften. Maskindeler fra skraphauger ble kombinert med materialer som betong, glass, salt, voks, harpiks, plast og tre. På en av skulpturene er det også festet tre ekte leirreir fra den søramerikanske fuglen hornero. Resultatet er tre kolossale skulpturer på mellom tre og fire tonn hver.
Krevende logistisk operasjon
Å få disse enorme verkene på plass i Oslo har vært en svært krevende oppgave. To av skulpturene ble sist vist i Sør-Korea og måtte sendes derfra med spesialtransport via sjøfrakt. Inne i museet henger de tre skulpturene svevende i store, spesiallagde lysbokser, slik at de ser ut som vitenskapelige objekter som blir undersøkt.
Tidligere har disse skulpturene blitt vist i omgivelser som minner om en verden etter en katastrofe, men i Nasjonalmuseets Lyshall har kunstneren valgt å fjerne alle skillevegger og veggtekster for å la den minimalistiske arkitekturen stå helt ren tilbake. Produksjonsleder Klaus Kottmann forteller til Radio Latin-Amerika at vekten på skulpturene, som ligger på mellom tre og fire tonn, skapte store utfordringer for både transport og håndtering.
Prosjektleder Marthe Tveitan fremhever også at samarbeidet har vært svært givende, spesielt fordi kunstnerens eget team fra Argentina har jobbet på museet i flere uker.
-Samarbeidet har gitt nye erfaringer og interessante kulturmøter mellom det argentinske teamet og vårt norske team.
For publikum som besøker utstillingen, tilbyr Nasjonalmuseet et bredt program som tar opp utstillingens tanker om fremtiden og forholdet mellom menneske og teknologi. Allerede 21. november 2026 møtes kunstneren og kurator Ingvild Krogvig til en samtale på scenen.





