Hvem skrives innvandrerromanene egentlig for?
Ninthu Paramalingam er samfunnsgeograf, lærer, skribent og poet, og stiller et viktig spørsmål: Hvem skrives innvandrerromanene egentlig for? Hun opplever at mange av disse historiene ikke er skrevet for henne, men heller er utformet for at etnisk norske skal forstå andres bakgrunn.
Hvem skriver for hvem?
For Paramalingam er det slik at innvandreromaner som har kommet ut ikke nødvendigvis er for henne, at «det føles ut som mye er skrevet for at etnisk norske skal forstå hvem vi er, mer enn at vi gir hverandre noe». Poeten påpeker at det selvfølgelig er viktig at det skal være forståelig for majoriteten. Men, man kan ikke være avhengig av dem for å legitimere sine perspektiver. «Hvis du snakker om sosialkontroll da vil hele norskesamfunnet være med. Hvis du kritiserer din egen folkegruppe og hvis du skal snakke om at det er vanskelig å være skeiv i et lite miljø, det er spennende».
Er det oppgaven til andregenerasjonsinnvandrere å fortelle foreldrenes historie?
Hun ser på poesien sin som en måte å dokumentere historien til foreldrene sine og mener det er opp til hennes generasjon å ta stafettpinnen videre og fortsette å fortelle om folkets og familiens erfaringer. Det er et enormt privilegium å kunne bruke kunst og litteratur til å dokumentere historier og et like stort ansvar å formidle foreldrenes opplevelser.
Hvorfor har ikke den første generasjonen fortalt disse historiene selv? Paramalingam mener det ikke er fordi de manglet en stemme, men fordi stemmene deres ikke ble hørt og forklarer at rasismen i samfunnet hindret dem i å nå frem. "Det er de som tok disse kampene for oss," understreker hun. De la et solid grunnlag, og nå har den andre generasjonen muligheten til å fortelle.
Bevare identiteten og kjempe for endring
Kunstneren utdyper at for noen av førstegenerasjonsinnvandrerne var det vanskelig med hele prosessen med asyl, å lære seg et språk eller at de opplevde mer rasisme og at de hadde en veldig prekær situasjon i livet. Men, «de vet hvor de kommer fra, de har eierskap til sin kultur som det norske samfunnet kan ikke ta fra dem». Men i motsetning til dette, er andregenerasjonsinnvandrerne i dag mer sårbare for å bli assimilert inn i et norsk tankesett, og at «vi lærer mer av USA enn av vår egen historie».
For Paramalingam er identiteten som andregenerasjonsinnvandrer i stor grad formet av familien og understreker at de må arbeide for å hindre at deres kultur og politiske meninger blir visket ut.
Hør mer på podcasten og radioprogram Grenseløs om Paramalingams kunst og måten hun bruker poesi til å helbredes, lære, bli sterkere og se fremover. Programmet er skapet av Monica Orjuela
