Kritiserer de dominerende narrativene om Iran
Å frata iranere deres politiske handlekraft
Ifølge Ranji påstår fortellingen fra høyresiden ofte at hele den iranske befolkningen støtter Reza Pahlavi, sønnen til den tidligere sjahen, og at alle ønsker militær innblanding. Hun påpeker at dette er en farlig forenkling, siden sanksjoner og bomber primært rammer vanlige folk, mens den økonomiske eliten i regimet alltid finner måter å omgå straffetiltakene. Hun forteller om hvordan bruk av militærmakt fremstilles: «Jeg husker at i løpet av de første dagene Israel og USA begynte å bombe Iran, lyttet jeg til medier i Norge som NRK og hørte iranske stemmer som sa at dette ikke er en krig, dette er humanitær hjelp».
Forskeren anerkjenner at det finnes iranere som støtter Reza Pahlavi og ytre høyre-ideer, og at et folk under enormt press og dyp økonomisk lidelse kan rope etter desperate løsninger. Samtidig, understreker hun at denne desperasjonen ikke må forveksles med et reelt samtykke til bombing eller et mandat for hele befolkningen.
På den andre siden av det politiske spekteret finner forskeren en del av venstresiden i Vesten som opererer under det Ranji kaller «campisme». Ifølge denne logikken må man velge en geopolitisk leir, og siden det iranske regimet er motstandere av USA og Israel, blir de ansett som allierte i en antiimperialistisk kamp. Ranji mener av de velger å se bort fra regimets ekstreme vold, drap og systematiske brudd på menneskerettighetene. Dette beskriver hun som falsk solidaritet og et utslag av venstresidens hykleri.
Denne polariserte debatten har hatt personlige konsekvenser for Ranji og andre progressive stemmer som nekter å velge side. Hun belyser hvordan det politiske partiet FOR ignorerer regimets undertrykkelse, og forteller at hun trakasseres fra begge sider: «Ytre høyre kaller meg en Hamas-agent, mens campistene sprer løgner om at jeg er pro-israelsk, utelukkende fordi jeg snakker imot staten»
For forskeren representerer høyresiden en idé om «white supremacy», der de tror at Vesten må redde iranerne ettersom de mangler evnen til å kjempe for seg selv. På den andre siden viser «campism» en annen form for rasisme ved å akseptere at folk i Midtøsten må leve under under et brutalt diktatur, utelukkende fordi regimet er mot USA.
Stemmene fra bakken
Mens disse ytterpunktene dominerer den offentlige debatten og medier i Vesten, forsvinner stemmene fra Iran – kvinnene, arbeiderbevegelsen og aktivistene, sier Banafsheh. Hun konkluderer med at regimets nedstengning av internett skaper et vakuum som vestlige aktører utnytter til å snakke på vegne av folket.
Hun trekker spesielt frem Ismail Bakhshi fra arbeiderbevegelsen, journalisten Elaheh Mohammadi (som ble fengslet for å dekke begravelsen til Jina Amini), menneskerettighetsaktivisten Arash Sadeghi, og Parvin Fahimi, en mor som mistet sin 19 år gamle sønn i protestene i 2009. Gjennom sin begrensede tilgang til internett klarer disse modige menneskene å sende et klart budskap: De kjemper for frihet på sine egne premisser, og de ønsker verken regimet eller utenlandske bomber.
Hør hele intervjuet her
