Hvem får fortelle historiene i norsk film?

Filmindustrien er et speil av samfunnet, men hvem sin refleksjon er det egentlig vi ser? Mens den norske filmbransjen for tiden opplever stor suksess både nasjonalt og internasjonalt, finnes det fortsatt en strukturell utfordring når det gjelder etnisk mangfold og representasjon.

Det er en økende bevissthet om at det ofte er et misforhold mellom historiene regissører og kunstnere ønsker å fortelle, og en bransje som setter filmskapere med minoritetsbakgrunn i bås. Regissører som blant andre Iram Haq, Ulrik Imtiaz Rolfsen, Adel Khan Farooq og Ibrahim Mursal har påpekt at filmindustrien har en tendens til å favorisere fortellinger som fokuserer på negative stereotypier som kriminalitet, æresrelatert vold, integrering og migrasjonens utfordringer. Dette gjør det betydelig vanskeligere å fortelle helt vanlige historier, samtidig som det begrenser mulighetene til å få finansiering for prosjekter som ikke passer inn i disse forventningene.

Den statistiske virkeligheten bekrefter den manglende representasjonen i bransjen. I Morgenbladets dokumentar Norsk film beveger seg i sakte film viser tall fra perioden 2013–2025 at bare åtte av filmene med kinopremiere i Norge ble laget av regissører med minoritetsbakgrunn. Det utgjør seks prosent av totalen. Dokumentaren viser også at bare fire prosent av karakterene i 100 norske spillefilmer og dramaserier hadde flerkulturell bakgrunn. Dette står i sterk kontrast til et samfunn der om lag 21 prosent av befolkningen i Norge har minoritesbakgrunn. I Oslo er andelen rundt 35 prosent.

Fortellermakten: Hvem eier blikket?

Den norsk-somalisk-sudanske filmskaperen og forfatteren Ibrahim Mursal har markert seg som en viktig stemme i norsk film. Han er kritisk til hvordan minoriteter altfor ofte blir låst fast i stereotype roller. Ifølge ham reduserer dette den menneskelige erfaringen og skaper et inntrykk av at mangfold alltid må knyttes til problemer.

– Historiene man tror kommer til å nå frem, er de historiene som problematiserer opplevelsen av å være en minoritet i samfunnet. Det er sånn det er billig.

Mursal står blant annet bak dokumentaren The Art of Sin (2020), som følger den norsksudanske kunstneren Ahmed Umar, den første åpent homofile mannen fra Sudan. I filmen reiser Umar tilbake til hjemlandet for å gjenforenes med moren sin, til tross for at Sudan inntil nylig praktiserte dødsstraff for homofili. Han har også regissert kortfilmen African Family Dinner (2024), en komedie som utforsker kulturell appropriasjon og stereotyper gjennom møtet mellom den etnisk norske kvinnen Mona og hennes ghanesiske svigerfamilie. Ved å bruke humor ønsker Mursal å åpne for samtaler om vanskelige temaer.

– Hvordan få til en samtale rundt en veldig vanskelig tematikk? Komedie.

Gjennom denne tilnærmingen utforsker han identitet og utfordrer publikum til å tenke over komplekse spørsmål i det flerkulturelle samfunnet.

Med henvisning til debatten i Morgenbladet, hvor flere filmskapere beskriver hvordan minoriteter ofte blir begrenset til historier om kriminalitet eller integreringsutfordringer, bekrefter Mursal at dette i stor grad er virkeligheten. Han mener det skapes en forestilling om at mangfold først og fremst handler om problemer, og at dette er et resultat av institusjonelle og systematiske stereotypier.

Mangfold som mål eller verktøy?

For å møte utfordringene innførte Norsk filminstitutt i 2021 krav om inkludering og mangfold i sine støtteordninger. Isolert sett mener Mursal at dette er et skritt i riktig retning. Samtidig advarer han mot at begrepet «mangfold» kan bli for bredt og uklart.

Den norsk-pakistanske regissøren og forfatteren Adel Khan Farooq, kjent for den profilerte dokumentaren Den norske islamisten (2017), stiller seg skeptisk til debatten. Til Morgenbladet påpeker han at bransjen jevnlig stopper opp for å analysere situasjonen, men at problemene forblir de samme hver gang uten at det fører til reell endring.

- Etablere regissører og store produksjonsselskaper kan putte inn to-tre utlendinger i rollebesetningen og si "vi er opptatt av manfold". Det er ikke reeelt mangfold, det er utnyting av mangfolds krav for å få støtte.

Mursal mener at formell kvotering har fungert godt når det gjelder kjønnsbalanse. Etnisk mangfold krever imidlertid en mer spesifikk og målrettet tilnærming dersom tiltakene skal fungere etter hensikten.

I den pågående debatten om hvem som har legitimitet til å fortelle bestemte historier. Han støtter prinsippet om at alle skal kunne fortelle hvilke historier de vil.

– Problemet er hvor likestilte vi er når det gjelder tilgang til ressurser for å fortelle historier.

For Mursal handler spørsmålet først og fremst om muligheten til å skape gode filmer. Han mener at dersom en filmskaper mangler kulturell forståelse eller ikke er bevisst på egne blindsoner, øker risikoen for at filmen fylles med stereotypier. Resultatet blir ofte et svakere verk. For ham handler løsningen derfor ikke om å begrense hvem som kan fortelle historier, men om å sikre mer rettferdig tilgang til finansiering og ressurser.

Historier uten enkle svar

Mursal unngår bevisst svart-hvitt-fremstillinger og moralisering. I stedet ønsker han å etterlate publikum med spørsmål og refleksjoner.

– Jeg liker at filmene mine skal sitte hos publikum dager, uker og måneder etter at opplevelsen er ferdig. Det er når man begynner å diskutere gråsonene at de interessante samtalene oppstår. Han mener det er i disse gråsonene at holdninger kan utfordres og utvikles.

Til tross for de strukturelle barrierene i bransjen ser han optimistisk på fremtiden. Han jobber nå med nye filmprosjekter og er overbevist om at flerkulturelle miljøer rommer et stort antall universelle historier som et bredt publikum vil kjenne seg igjen i.

Hans råd til neste generasjon filmskapere med minoritetsbakgrunn er enkelt:

– Ikke vent. Bank på døren. Ikke vent på tillatelse.

Hør intervjuet med Ibrahim Mursal om hans verk og debatten i radioprogrammet og podkasten No Time For Silence.