Overraskelser på lur
Å bli kjent med Lucy minner meg om at livet sjelden går helt som planlagt. I møte med en kvinne som snakker så åpent og ærlig, følte jeg meg straks hjemme. Lucy ser ut til å ha ansvaret for en del ting knyttet til et arrangement som finner sted denne helgen, men jeg forstår fortsatt ikke helt hva det hele dreier seg om. Det henger kjoler i mange ulike farger på kleshengerne; de bærer tydelig preg av å være design. Her ligger det også noen motemagasiner. Hun begynte å fortelle meg at hun elsker mote, og at det er en enorm ære for henne å få være en del av dette. Hva er egentlig dette? Hva kommer til å skje? Jeg forstår det fortsatt ikke.
-Da hjemmet mitt ble deres tilflukt
Egentlig var jeg der for å intervjue Francine Mbanza Jensen, lederen for organisasjonen Unity Spark, om et helt annet tema. Men mens vi ble kjent og jeg klargjorde utstyret, skjønte jeg ingenting. Hva hadde Unity Spark, Lucy og dette moteshowet med hverandre å gjøre? Der og da visste jeg ikke at alt dette bare var ulike grener på ett og samme tre.
Lucy begynner å prate og dele livshistorien sin med meg. Hun forteller at hun ble født relativt nær Cartagena, en av de største karibiske byene i Colombia. Moren hennes eide en gård, og mens Lucy bodde i Cartagena, dit hun flyttet som liten, ble moren fordrevet av væpnede grupper, i områder der gerilja og paramilitære historisk sett har okkupert territorier og fordrevet folk fra jorden sin.
Hun understreker for meg at hun aldri kom til Europa på grunn av krigen eller konflikten, men at hun kjenner det på nært hold. Hun jobbet i ulike kommersielle selskaper i Spania, som Cristian Lay, et selskap innen smykker og kosmetikk, og hun fremhever med stolthet at hun var sjef og direktør. Der møtte hun ektemannen sin, og senere flyttet hun til Norge.
Takk og lov slapp jeg å gå gjennom alt det som millioner av mennesker i Colombia har måttet oppleve, blant dem min mor og mine søsken, sier Lucy
Lucy ser så bestemt ut mens hun stryker en rød kjole som skal vises under Bergen Fashion Week, og fortsetter å fortelle meg hvordan hun måtte ta imot og hjelpe moren og søsknene sine i storbyen etter at de hadde måttet forlate alt. Hun snakker om det med en sånn naturlighet, som om det skulle vært helt vanlig. I Colombia har volden og den væpnede konflikten ført til over åtte millioner internt fordrevne, og for mange der har dette rett og slett blitt en del av hverdagen.
Mote med et formål
Folk går inn og ut av kontoret i ett sett, og hun er spent på helgen som ligger foran dem. Det var da jeg forsto at Bergen Fashion Week er det virkelige storarrangementet. Mange skal samles her, både fra utlandet og fra resten av landet. Designere, makeupartister, modeller, forretningsfolk og andre møtes denne helgen. Mange av disse menneskene har minoritetsbakgrunn, og det virker som om dette arrangementet har et helt særskilt fokus på nettopp det.
Lucy forteller engasjert at flere latinamerikanske kvinner deltar på moteshowet, og hun vil introdusere meg for alle sammen, slik at vi kan bli kjent og lytte til historiene deres.
Dagen gikk, og jeg måtte pakke sammen sakene for å komme tilbake dagen etter til et annet intervju. Siden jeg fikk anledning til å gjennomføre det i de samme lokalene, fikk jeg muligheten til å prate mer med Lucy. Hun deler at hun, i likhet med mange andre, har bodd i Spania. Barna hennes ville ikke snakke spansk, så hun pakket rett og slett alt sammen og flyttet dit. Hun mente det var det rette å gjøre, og i dag snakker barna hennes flytende spansk; derfor kjenner hun med god grunn på at hun har gjort en kjempejobb.
Jeg er fortsatt nysgjerrig på Bergen Fashion Week og vil gjerne vite mer. Lucy insisterer på at jeg må være med, men dessverre må jeg reise. Likevel er frøet sådd. Ifølge nettsiden er Bergen Fashion Week et moteshow med mening, der man kan oppleve «Fashion with Purpose»: «We believe fashion is a powerful force – where sustainability, diversity and creativity come together to shape a better future for the industry».
Lucy er sjarmerende og oppmerksom, og gradvis legger jeg merke til at hun spiller en svært viktig rolle i dette arrangementet. Hun nøyer seg ikke bare med å like mote; for henne handler mote om langt mer enn å kle seg fint – det er en uttrykksform, det handler om selvtillit. Hun forteller at Bergen Fashion Week er en plattform som feirer mote, kreativitet, mangfold og talent. Det er en arena hvor vi kan uttrykke vår egen personlighet og formidle ekte følelser.
Som min far
Noen dager senere, vel tilbake i Oslo, sender Lucy meg bilder fra arrangementet. På catwalken under BFW ser man henne badet i lys – stolt, tilfreds og, som noen ville sagt, «empowered» og full av styrke. Vi avtalte at jeg må komme tilbake neste år, og jeg svarer ja, men legger spøkefullt til at jeg først må kjøpe meg et antrekk som virkelig står i stil til showet.
Å bli kjent med Lucy og fellesskapet rundt henne får meg til å innse hvordan vi minoritetskvinner, litt etter litt, skaper våre egne rom, vokser sammen og støtter hverandre: stemmer som ikke bare blir løftet frem, men som vever et fellesskap.
Når jeg spør om bakgrunnen og erfaringen hennes, svarer hun at hun er selger, en ekte kremmer; hun elsker mote og har drevet klesbutikker i mange år i Norge. Da kom jeg umiddelbart til å tenke på faren min, og tanken slo meg: Hun er akkurat slik han var. Uansett hvor eller hvordan, handler det alltid om det du vil; om evnen til å finne opp seg selv på nytt, gjenoppbygge livet og ønske alle hjertelig velkommen. Lucy er som min far.
