Men euforien bør ikke forveksles med en politisk løsning. Machados tilbakekomst endrer spillet, men den endrer ikke spillereglene. De settes i Washington.
Om spaltisten
Ronald Mayora Synnes er professor i sosiologi ved Universitetet i Agder med røtter i Venezuela.
I sin spalte på Radio Latinamérica kommenterer han aktuelle samfunns- og kulturspørsmål med særlig interesse for Latin-Amerika, migrasjon, demokrati og sosial utvikling.
En leder med folkelig legitimitet
Det finnes i dag ingen opposisjonspolitiker i Venezuela som kan måle seg med María Corina Machado når det gjelder folkelig støtte. Hun vant opposisjonens primærvalg i 2023 med over 92 prosent av stemmene, og mobiliserte millioner av venezuelanere i forkant av presidentvalget i 2024. Selv om myndighetene hindret henne i å stille som kandidat, ble hennes politiske prosjekt den viktigste samlende kraften for motstanden mot regimet. Nobelprisen bidro til å styrke hennes legitimitet, samtidig som ingen andre opposisjonsaktører klarte å fylle det politiske rommet hun etterlot seg.
Det er nettopp denne legitimiteten som gjør hjemkomsten så betydningsfull. Etter måneder med politisk stagnasjon har opposisjonen igjen fått et ansikt, et symbol og en mobiliserende kraft. Likevel er det en grunnleggende forskjell mellom å ha folkets støtte og å kontrollere statens maktapparat. Machado har det første. Hun mangler fortsatt det andre.
Washington setter rammene
Den kanskje viktigste realiteten i dagens Venezuela er at den politiske overgangsprosessen ikke først og fremst styres i Caracas, men i betydelig grad påvirkes fra Washington. Flere analytikere peker på at Machados retur bare var mulig fordi den passet inn i den amerikanske strategien for Venezuela. Etter flere mislykkede forsøk på å returnere til Venezuela, tyder den denne gangen uhindrede innreisen på at sentrale aktører på begge sider aksepterte hennes tilbakekomst. Også reaksjonene fra Delcy Rodríguez og Marco Rubio peker i samme retning. Dette innebærer også begrensninger.
Machado kan påvirke. Hun kan mobilisere. Hun kan legitimere en demokratisk prosess. Men hun kan vanskelig opptre som en selvstendig aktør dersom hennes posisjoner utfordrer de rammene USA har definert for den pågående overgangsprosessen. Flere av de politiske analytikerne som kommenterer situasjonen, fremhever nettopp at hennes handlingsrom er nært knyttet til forholdet til Washington.





