Når kvalifikasjoner ikke er nok for å skaffe seg en jobb

For mange søkere med høyere utdanning og verdifull erfaring skjuler det seg en virkelighet der kvalifikasjoner alene ikke åpner dørene til arbeidslivet. Mange med innvandrerbakgrunn, særlig kvinner, opplever at det er strukturelle barrierer som avgjør hvilke muligheter som faktisk finnes. Det handler ikke bare om hva du heter eller hvilket språk du snakker, men om hvem du er, og hvordan samfunnet leser deg.

Rasha Abdallah jobber som rådgiver ved Senter for likestilling ved Universitetet i Agder. Hun har bakgrunn fra statsvitenskap og kommer selv fra en palestinsk familie og ble født i Damaskus. I dag er hun en tydelig stemme i arbeidet for rettferdig representasjon og like muligheter i arbeidslivet. Hun peker på det paradoksale i at personer med høy utdanning ofte ender i lavtlønte stillinger som krever lite utdanning og som gir begrensede muligheter for faglig utvikling.

De fleste migranter i Norge jobber innenfor service, renhold og transport uavhengig av utdanningsnivå, forteller Abdallah. Når samfunnet ikke klarer å ta i bruk den kompetansen som finnes, går vi glipp av både innovasjon og nødvendig mangfold i arbeidslivet. Det svekker evnen vår til å tenke nytt, til å tilpasse oss og til å bygge et inkluderende samfunn som ser verdien i forskjellighet.

Språket er én barriere. Ikke nødvendigvis fordi man ikke forstår eller kan uttrykke seg, men fordi manglende flyt kan bli tolket som lav kompetanse. Samtidig er det mange som aldri får sjansen til å vise hva de faktisk kan. For andre og tredje generasjon nordmenn med innvandrerbakgrunn handler det sjeldnere om språk, men at diskriminering fortsatt begrenser mulighetene deres.

Abdallah viser til forskning som dokumenterer at navnet ditt kan være en faktor for om du blir innkalt til intervju. Mange unge med minoritetsbakgrunn har høy utdanning, deler samfunnsverdiene og kjenner kodene. For dem som er født og oppvokst i Norge, er det en selvfølge å forvente likebehandling. Likevel blir deres kompetanse ofte undervurdert. Mangelen på nettverk spiller også inn. Når ansettelser skjer via uformelle kanaler, er det vanskelig å komme inn uten de rette kontaktene.

Arbeidsgivere rekrutterer ofte mennesker som ligner dem selv, sier hun. Ikke nødvendigvis fordi de vil diskriminere, men fordi det føles trygt og kjent. Lite kontakt med forskjellighet blir derfor en usynlig barriere og en hindring for nytenkning.

Mange skjuler deler av sin identitet for å kunne komme inn på arbeidsmarkedet. Noen bytter navn, andre velger å skjule sin religiøse tilhørighet, for eksempel ved å ta av hijab under jobbintervjuer. Enkelte endrer også etternavn til partnerens norske navn for å øke sjansen for å bli kalt inn.

Abdallah peker på at dette har en høy pris, både for enkeltmennesket og for samfunnet. Å konstant måtte tilpasse seg kan føre til psykiske plager og indre konflikter. Samtidig mister samfunnet verdifulle perspektiver og innovasjon når folk ikke kan være seg selv. For henne handler det ikke bare om enkeltpersoners valg, men om å endre de strukturer som tvinger folk til å skjule hvem de er. Det er avgjørende å beskytte menneskers identitet mot diskriminering og skape et inkluderende arbeidsliv hvor forskjeller blir sett på som en styrke.

Hvis man opplever diskriminering eller rasisme, er det mulig å varsle sier hun. Men det krever mot, og det koster. Man skal vite at man ikke står alene. Likestillings- og diskrimineringsombudet tilbyr gratis hjelp, og det finnes systemer. Men det krever også at vi tør å bruke dem, sier hun. Det handler om å endre strukturer, men først og fremst handler det om å støtte menneskers rett til å være hele seg, også på jobb.