Latin-Amerika | Litteratur

Dialogar i det usynlege sitt territorium

Forlaget Palabra que dormía, ledet av Araceli Gutiérrez Olivares, har en ukentlig litteraturspalte som bringer oss nærmere to verdener: Norge og Latin-Amerika gjennom litteraturen. Foto: Irene Rus

Av og til skjer det synkronisitetar, hendingar som får oss til å spørje oss om det finst ein førehandsfastsett lagnad. Møte mellom bilete, ord og erfaringar ser ut til å svare til ein samanheng som til og med går føre viljen vår. Er det vi som skaper desse sambanda, eller oppdagar vi berre noko som alt fanst der?

Spørsmålet om den frie viljen er noko eg har reflektert over eg har utforska i boka mi Espiral, der eg stiller eit grunnleggjande spørsmål:

—Finst fridomen verkeleg? Lat oss tenkje oss eit kvanteunivers med sine uendelege moglegheiter, der kvar avgjerd opnar seg mot eit mogleg univers. I kvantefysikken er framtida i røynda underlagd sannsyn. Med utgangspunkt i dette: Trur du at fridomen er underlagd sannsynet, i den tydinga at handlingane til eit individ er avhengige av tidlegare statistikk?

Eg vender tilbake til dette spørsmålet når eg tenkjer på sambanda mellom det eg les og det eg skriv, og på korleis symbolet verkar inn på sjela. Symbolet er eldre enn språket og reiser òg eit poetisk spørsmål: Kvifor knyter vi visse bilete til bestemte kjensler eller tydingar? Eg trur verknaden av dei kjem an på kulturen og erfaringane våre, som om kvart bilete hadde sin eigen nøkkel til å opne ei indre dør. Då kjem eg til å tenkje på desse versa av Juan Eduardo Cirlot:

Gje meg med begge hendene dine dei to nøklane
den til sjela du gøymer i inkje
den til kroppen som vender att med skipa.

For meg uttrykkjer dette biletet sjølve naturen til symbolet: ei dør mot område av sjela som unndreg seg fornufta. Symbolet representerer ikkje berre, det verkar òg på oss, vekkjer assosiasjonar og endrar måten vi oppfattar verda på.

Ein gong skreiv eg eit dikt som svar på ein sonett av Cirlot, med ønskje om å føre vidare ein umogleg samtale utanfor sjølve skrivinga. For å førestille meg svaret hans tok eg i bruk kunstig intelligens og skapte slik ein poetisk dialog mellom oss:

Poetisk dialog

Araceli: Vi er terskelen,eld og røyk frå okote.

Cirlot: Levande glør, kropp og ritual.

Araceli: Såra er eføy,restar, turr misteltein.

Cirlot: Gras som strekkjer seg oppover.

Araceli: Macheten i tunga vår skjer dei ned.

Cirlot: Men likevel fell dei ikkje. Dei opnar seg. Og kliv oppover.

Araceli: Kom, eg er i våtmarksområdet.

Cirlot: Der jorda andar og vatnet teier.

Araceli: Glørne blussar opp,kroppen vår er skog,eldljos mot himmelen.

Cirlot: Det finst korkje oppe eller nede når rota minnest elden.

Det siste verset interesserer meg særleg: «Det finst korkje oppe eller nede når rota minnest elden.» Dette sambandet kom tilbake i minnet då eg tenkte på oksymoronet eg valde til eit av dikta i Sjø Mar:

Glorien: ein kniv av brennande istrengjer gjennom anden.

Uttrykket brennande is romma for meg ein motsetnad som ikkje trong å løysast. Isen og elden såg ikkje ut til å oppheve kvarandre, men snarare å forsterke kvarandre: Begge brenn.

Ei tid seinare, då eg opna Del no mundo av Cirlot, fann eg desse versa:

Det er ein eld av krystallklar isdet er eit kvitt bål, kvitt som Gud.

Eg stansa ved dei to siste versa, der uttrykket «eld av is» såg ut til å gje gjenklang til oksymoronet i mitt eige dikt. Eg veit ikkje om det fanst ein medviten samanheng mellom dei to bileta, men det rører meg å oppdage korleis den same poetiske spenninga kan oppstå i ulike forfattarskap.

I Sjø Mar vigde eg dette biletet til Elsa Cross ved å bruke desse versa som motto til diktet om kniven av brennande is:

Hegren skjer gjennom speglinga—slik medvitet kryssar speglinga av verda,og dersom han ikkje vert fanga i venleiken hennar,dersom han bryt gjennom nettet av det tilsynelatande,kva ein fullkomen flukt heilt til dagen sin ytterkant.

Hegren er ikkje berre ein fugl som kryssar vatnet: Rørsla hans får ei åndeleg tyding, som om medvitet òg måtte trengje gjennom speglinga av verda. Eg finn ein klangbotn mellom dette biletet og verset «kniv av brennande is»: Isen trengjer gjennom anden; hos Elsa Cross trengjer hegren gjennom speglinga. Begge bileta bryt gjennom ei overflate og opnar for ein annan måte å oppfatte på.

Hos Cirlot finn eg krafta i sambanda og motsetnadene; hos Elsa Cross eit medvit som er i stand til å trengje gjennom det som berre ser ut til å vere. Begge inviterer dei meg til å utforske mysteriet i symbolet og gjenklangen det skaper.

Slik vender eg tilbake til spørsmålet frå Espiral: I kva grad er vi frie til å velje vår eigen veg? Kanskje er ikkje lagnaden eit førehandslagt spor, men eit nettverk av møte som får meining når vi kjenner dei att. Bileta fører oss vidare til andre bilete, dikta samtalar med kvarandre, og somme lesingar kastar lys tilbake på det vi skreiv utan enno å kjenne rekkevidda av det. Difor tenkjer eg at poesien ikkje alltid gjev svar; somme tider lærer han oss å sjå på ein annan måte. Når det gjeld synkronisitetane, kjem eg til å tenkje på eit vers av Hans Giébe:

Du stilte inn tidaved å skyve på visarane hennar.

Dette verset får meg til å tenkje at det er retta mot nokon som kjem og endrar den poetiske røysta si oppfatning av tida. Frå og med dette møtet får timane ein annan rytme: Eit augneblink kan strekkje seg ut i det uendelege, og eit farvel kan la tida stå stille.

Å skyve på visarane tyder ikkje å meistre tida, men å endre forholdet vårt til henne. Vi kan ikkje vende tilbake til fortida eller vite kva veg vi ville ha følgt dersom vi hadde teke andre avgjerder, men vi kan endre blikket vårt på det vi har opplevd. Denne refleksjonen fører meg til nokre vers av Jon Fosse:

elva rullar overstein etter steinsom tider veltar ho seg overvår fortid

Eg tenkjer på elva som minne og på steinane som dei hendingane, møta og kjenslene som gradvis endrar løpet hennar. Fortida ligg ikkje urørd: Når vi ser på henne frå notida, er det noko som rører seg i henne. Som steinane som endrar retninga på vatnet, endrar augneblinkane måten vi hugsar og forstår det vi har opplevd på.

Kanskje ligg ikkje fridomen i å ha alle moglegheitene til rådvelde, men i å erkjenne kva vi gjer med dei møta livet byr oss. Slik vender eg tilbake til Cirlot, Elsa Cross og bileta som har funne kvarandre i skrivinga mi: elden av is, hegren som skjer gjennom speglinga, sambanda som opnar seg mellom eitt dikt og eit anna. Eg veit ikkje om desse sambanda var meinte å møtast. Det eg veit, er at når eg skriv dei ned, vender tilbake til dei og lèt dei samtale, tek eg del i skapinga av meininga deira.

Kanskje er skriving òg ein måte å stille inn tida med våre eigne hender på: å vende tilbake til eit bilete, skyve på visarane og la eit dikt føre oss vidare til eit anna. Ikkje for å rette opp det som har hendt eller kontrollere det som kjem, men for å oppdage at meininga i ei erfaring stadig kan endre seg. Og kanskje er den verkelege reisa nettopp dette: å trengje gjennom speglinga av verda heilt til vi oppdagar at det vi betraktar utanfrå, òg bur i oss:

Dei har skilt dykk åt, å doble engel, du som i di opphavlege tilbliving kallar fram at her og no skal vere mogleg. Ein dag skal den stilla som eg sender deg, bli avdekt i det evige ljoset som blendar.

Foto: Irene Rus

Svaler

Svalene flyg ut

frå dei høge skorsteinane

på ei nedlagd sukkerfabrikk.

Dei svingar seg

svingar seg

og sola, som snart skal gå ned

bak fjella,

tramonto

set enno fyr på bogane i flukta deira.

Skyggar frå før

som svalevenger,

gjer brå kast,

går inn og ut

av ei resonanskasse,

eit spegelpalass,

ein sverm av glimt—

Berre dei reflekterande eg­gane

står att i minnet.

Elsa Cross, frå boka Isla Negra (Mexico, 2023; Mazatlán-prisen i litteratur)

Pause

Eg drikk i små slurkar

av mitt eige liv.

Ein pause

sløkkjer det som finst utanfor,

påtrengjinga deira.

Og når vindkasta stansar,

misser sinnet førestellinga om skum.

Eit fast blikk

famnar det som var då, og det som aldri var,

vandrar utan tid gjennom så korte rom,

legg uendelege avstandar bak seg på eit augneblink.

Pause.

Gjentakinga av ein lagnad

som stadfestar seg sjølv

og opphevar seg

i eit flyktig ekko,

i eit spor som svinn bort.

Elsa Cross

Ljos

Stikk av stillheit.

Og synet flyt ut

i desse klårleikane.

Når ein rører ved dette rommet,

når ein nærmar seg det,

strand­ar andedraget

på ei anna strand.

Alt vert til ljos

og berre

meir vibrerande ljos står att,

medvitent om seg sjølv,

som ser

speglinga av seg sjølv i alt,

som famnar alt

forelska.

Elsa Cross

Elsa Cross (Mexico by, 1946)

Diktar, essayist og omsetjar. Ho har gjeve ut ei rekkje diktsamlingar i Mexico, der ho har motteke den nasjonale prisen for kunst og litteratur (2016), den høgaste utmerkinga som vert delt ut der, den internasjonale Alfonso Reyes-prisen (2023) og mange andre prisar, både i Mexico og i fem andre land. Atten av bøkene hennar er omsette og utgjevne på ulike stader.

Ho har doktorgrad i filosofi frå Universidad Nacional Autónoma de México, der ho er professor. Ho har òg gjeve ut essaybøker, omsetjingar av poesi og den omfattande antologien El Lejano Oriente en la poesía mexicana (2022). Mellom dei siste diktsamlingane hennar finn vi Nepantla (2019), Isla Negra (2023) og Tu otro nombre (2025).

Relatert innhold